Thai Skogstradisjon

Thai Skogstradisjon er en divisjon av Theravāda buddhistisk tradisjon. Theravāda buddhismen, også kjent som den sørlige skolen av buddhismen, finnes i Thailand, Burma, Sri Lanka, Laos og Kambodsja. Theravāda tradisjonen er grunnlagt i diskursen som er skrevet ned i Pali Kanonen: de eldste buddhistiske skriftene. Theravada betyr bokstavelig talt «Doktrinen av de Eldre» og er oppkalt slik på grunn av sin samvittighetsfulle overholdelse av de opprinnelige læresetningene og reglene for monastisk disiplin slik som Buddha etablerte dem.
Theravada tradisjonen i Thailand består av mange forskjellige divisjoner og klostre. De fleste landsbyer og tettsteder i Thailand har minst ett kloster, som fungerer som et sted for seremonier, bønn, kulturaktivitet, utdanning og medisin. Klostre i Thailand varierer mye og har en rekke funksjoner og en egen tilnærming til livet som munk. Noen klostre fokuserer på chanting og seremonier, noen på studier og intellektuelle aktiviteter, noen på medisin og velsignelser og noen på religiøs praksis og meditasjon. I klostre som befinner seg i byen blir munkene ofte oppfordret til å fokusere på studier og administrative oppgaver, med litt meditasjon på siden. I tillegg til variasjoner i deres tilnærming til klosterlivet, varierer klostre også mye når det gjelder hvordan de opprettholder Vinaya, den buddhistiske koden for klosterdisiplin.
Skogstradisjonen er divisjonen av Theravāda buddhismen i Thailand som har den mest strenge opprettholdelse og etterfølgelse av reglene for monastisk disiplin som etablert av Buddha. Skogstradisjonen legger også sterkest vekt på meditativ praksis og realisering av opplysning som fokus for munkene. Skogsklostre er hovedsakelig orientert rundt å praktisere Buddhas vei av kontemplativ innsikt ved å leve et liv av disiplin, avståelse og meditasjon for å fullstendig kunne realisere indre sannhet og fred som undervist av Buddha. Å leve et asketisk liv gjør det mulig for munkene å forenkle og forbedre sinnet. Denne forbedringen gjør dem i stand til å tydelig og direkte undersøke de grunnleggende årsakene til lidelsen i sine hjerter og å kultivere veien innover som fører til frihet fra lidelse og til lykke i sin høyeste form. Munker i skogstradisjonen lever beskjedent, med få eiendeler. Dette fremmer glede av et fritt liv uten byrde og hjelper munkene i å beseire grådighet, stolthet og andre forurensninger som florerer i sinnet.
Munkene lever i daglig interaksjon med lekfolket, og er fullstendig avhengige av lekfolket. Lekfolket gir materiell støtte som almisse mat og stoff til kapper, og til gjengjeld forsyner munkene lekfolket med læring og åndelig inspirasjon. Munkene følger 227 oppførselregler, blant annet kreves det at de lever i sølibat, kun spiser på formiddagen og at de ikke håndterer penger. De engasjerer seg også i en praksis som kalles «tudong» (Thai, fra Pāli «dhutaṅga» som betyr «streng øvelse»), der de vandrer til fots fra landsbygda til landsbygda, enten på pilegrimsreise eller på jakt etter ensomme retrettsteder i naturen. Under slike vandringer sover munkene hvor som helst, og spiser kun det som tilbys av lekfolk underveis.

Opprinnelse til nåtidens thailandsk buddhisme

Ved midten av det nittende århundre, hadde buddhismen i Thailand generelt blitt korrumpert med slapp monastisk disiplin, dårlig etterlevelse av det som står i de gamle skriftene, lite fokus på meditasjon og en utbredt tro på at åndelige oppnåelser ikke lenger var mulige. Midt i denne avtagende tradisjonen gikk bestemte buddhistiske utøvere tilbake til de grunnleggende prinsippene: å oppholde seg i skogen, moralsk disiplin og meditasjon, søkende etter Buddhas vei til opplysningen. Den åndelige bestemtheten og oppnåelsen hos disse skogsmunkene førte til fremveksten av den moderne skogstradisjonen i nordøst-Thailand. Denne regionen er et av de mest avsides og fattigste områdene i Thailand, kjent både for sitt krevende klima og de bemerkelsesverdig snille mennesker som bor der, og i dag for de kloke meditasjonsmestere som kommer derfra.
Opprinnelsen til Skogstradisjonen i Thailand er i stor grad knyttet til Ajahn Mun og hans lærer Ajahn Sao. Begge var bondesønner fra nordøst Thailand. Ajahn Mun ble født rundt 1870 i Ubon provinsen, i nærheten av grensen til Laos og Kambodsja. Han ble undervist av skogsmunken Ajahn Sao og praktiserte meditasjon med mye engasjement. Deretter begynte han med asketisk vandring og meditasjonspraksis i villmarken. Ajahn Mun utviklet seg til en anerkjent lærer og forbilde av høye standarder av praksis og oppførsel. Så å si alle anerkjente og beærede meditasjons mestre fra Thailand i det tjuende århundret var enten direkte disipler eller sterkt påvirket av ham. En av disse meditasjonsmestre som fulgte hans vei var Ajahn Chah.
Ajahn Mun and Ajahn Sao
Ajahn Chah ble født i en stor og komfortabel familie i en landsbygd i nordøst Thailand. I sin ungdom tok han samanera ordinasjon (novise munk), og da han fylte tjue år, ble han en bhikkhu (en fullstendig ordinert buddhistisk munk). I sin tidlige karriere studerte Ajahn Chah buddhistiske tekster og læresetninger, men lengtet etter meditasjonsveiledning. I tillegg var han misfornøyd med den dårlige standarden av disiplin i hans kloster. Derfor adopterte han tudong praksis, som betyr at han ble en vandrende munk. Som tudong munk bodde Ajahn Chah i skoger, grotter og kremerings skoger, og søkte veiledning fra lokale meditasjonsmestre, og en av dem var Ajahn Mun.
I 1954, etter mange års praksis uten et fast hjem, ble Ajahn Chah invitert til å bosette seg i en tett skog i nærheten av landsbyen der han ble født. Over lang tid utviklet dette seg til Wat Pah Pong klosteret, der munker, nonner og lekfolk kom for å høre Ajahn Chahs lære og for å praktisere med ham. Hans læresetninger og fellesskap inneholdt elementer som var en del av skogstradisjonen, og fokuserte på en enkel, asketisk og streng livsstil, disiplin og moralsk oppførsel, meditasjon og kontemplasjon og en transformativ indre opplevelse i stedet for fokus på vitenskapelig kunnskap. Selv om disse elementene fra skogstradisjonen ble overholdt, har hvert skogskloster og hver lærer sin egen vri på visse ting. I læresetningene til Ajahn Chah ligger det fokus på livet i fellesskap og riktig syn som essensielle aspekter av veien til opplysningen.
Ajahn Chah var bemerkelsesverdig for sin integritet, humor og menneskelighet; for sin følelse av overgivelse til åndelig praksis og nåtid; og for hans evne til å forholde seg til folk fra mange bakgrunner på en spontan, rettferdig og glad måte. Han praktiserte en enkel men dypsindig stil og la vekt på praksis i hverdagen. Ettersom disiplene begynte å samle seg rundt Ajahn Chah, ble nye klostre i hans stil etablert. Mange nye klostre ble også etablert etter hans død i 1992. Per i dag finnes det mer en tre hundre skogsklostre i Ajahn Chah tradisjonen spredt rundt i Thailand og over hele verden. Miljøforhold kan føre til at livet i disse mange klostrene varierer noe, men i alle klostre blir det lagt vekt på enkelthet, bevissthet og streng overholdelse av monastisk disiplin. Dette fører til at munkene lever et rent liv fokusert på den kontinuerlige dyrkingen av dyd, meditasjon og visdom.
Ajahn Chah

Vestlig Sangha

Ajahn Chahs stil av undervisning og personlighet hadde en unik evne til å nå mennesker av andre nasjonaliteter. Mange utlendinger kom for å lære av, praktisere med og ordinere seg hos Ajahn Chah. Den første av disse var den amerikansk-fødte munken, Ajahn Sumedho. I 1975 ble en gruppe av Ajahn Chahs utenlandske disipler spurt om å starte et nytt kloster i Bung Wai, en liten landsby i nærheten av klosteret til Ajahn Chah. Han ga sin tillatelse og etablerte Wat Pa Nanachat som et kloster for internasjonale disipler. Wat Pa Nanachat har siden blitt et respektert skogskloster og har åpnet opp flere retrettsentre, og noen av disse ligger på fjerntliggende steder i skogen og på fjellet. Det bor mer enn femti munker av 23 forskjellige nasjonaliteter i Wat Pa Nanachat og tilhørende steder.
I 1976 ble Ajahn Sumedho invitert av ”The English Sangha Trust” for å etablere et Theravada kloster i London. Sammen med en liten gruppe av munker, aksepterte Ajahn Sumedho invitasjonen og etablerte det første klosteret i Ajahn Chahn tradisjonen utenfor Thailand. Et stort antall av klostre i Ajahn Chah tradisjonen har siden blitt etablert i Europa, Nord Amerika, Australia og New Zealand, blant annet i England, Sveits, Italia, Tyskland, Portugal, Norge, Canada og USA.
Denne utviklingen inkluderer også etableringen av en et fellesskap av nonner (Sīladharā). Det første stedet som ble etablert spesifikt for nonner ble etablert i 1980 i nærheten av Chithurst klosteret, og det andre stedet ble etablert i 1984 som en del av Amarāvati fellesskapet. Alle disse klostrene, ledet av de eldre vestlige disiplene av Ajahn Chah, sørger for at skogstradisjonen sprer seg vestover. De muliggjør direkte og enkel utøvelse av Buddhas opprinnelige læresetninger, som bevart i skogstradisjonen i 2500 år, for å følge buddhismen mens den sprer seg over hele verden og tilpasser seg til den vestlige verden.

Den historiske betydningen av Skogstradisjonen

Skogstradisjonen begynte på Buddhas tid og har vokst og avtatt gjennom hele historien. En sammenlignbar tradisjon fantes allerede før Buddha ble født. Det var vanlig praksis for åndelige søkere i det gamle India å forlate livet i byen for å vandre i villmarken og på fjellet. Buddha fulgte denne tradisjonen da han var 29 og ga opp sitt liv som en prins for å søke en vei bort fra runddansen av fødsel, aldring, sykdom og død.
Buddha ble født i skogen, opplyst i skogen, undervist i skogen, og døde i skogen. Mange av hans største disipler, for eksempel Ærverdige Añña-Koṇḍañña og Ærverdige Mahā Kassapa, var utelukkede skogsbeboere som opprettholdt en streng asketisk livsstil. Buddha tillot skogboende munker, som disse to, å dyrke tretten spesielle asketiske praksis, kalt dhutaṅga. Dhutaṅga betyr bokstavelig talt «riste av», som i å riste av de materielle og mentale egenskapene som holder en person klamret og festet. Disse spesielle asketiske praksis begrenser klær, mat og bosted til munkene eller nonnene. Det å bo i skogen ga grunnleggende bakgrunn for skogstradisjonen gjennom Theravada buddhistisk historie.
Buddhas disipler som valgte å gjennomføre disse dhutaṅga praksisene og å leve i skogen, gjorde det av mange grunner. Det å bo i villmarken med sine robuste og farlige kvaliteter ga en utmerket område for åndelig trening for å overvinne frykt, villmarken med sin enkelhet, ro og naturlig skjønnhet ga et sted for behagelig, fredelig, fortrolig og glad meditativ konsentrasjon, det var enklere for lekfolket å forsørge munkene mens de bodde i skogene, og munkene satt et eksempel for kommende generasjoner.
Praksisene til disse tidlige skogsbeboere representerte Buddhas læresetninger og eksemplifiserte hans vei til befrielse. Siden Buddhas tid har monastisk disiplin og integritet av Buddhas læresetninger opplevd sykluser av vekst og avtagelse. Gjennom disse syklusene har det opprinnelige innholdet av Buddhas læresetninger blitt bevart og revitalisert gjennom eksempelet til disse tidlige skogsboende disiplene og gjennom innsats av senere munker som fulgte i deres fotspor ved å leve fokusert på meditasjon, enkelhet og forsakelse.
Praksisen, læren og koden for kloster disiplin som Buddha etablerte for 2500 år siden, går direkte mot verdslige bekymringer som materiell suksess, tilegnelse av rikdom, makt, berømmelse, glede og status. Tilstedeværelsen av en monastisk orden kan være en stor velsignelse for et samfunn ved å gi en kilde til visdom, fred og klarhet som overskrider disse verdslige bekymringene. Alternativt kan verdslige bekymringene inngå og forvirre klosterlivet. En måte dette har skjedd i buddhistisk historie på er at når munker og nonner ble anerkjent i deres praksis og ble kjente lærere, trakk de til klostrene mange besøkende som ga offergaver. Suksessen og rykte til disse lærerne drog rikdom, kraft og berømmelse til klosteret. Uten konstant vaktsomhet kan den monastiske orden bli for verdslig, som kan føre til korrupsjon. I slike tider spilte praktiseringen av skogstradisjonen av vise og karismatiske lærere som var opptatt av åndelig liv, disiplin og meditasjon, i stedet for institusjonell rang og offisielt ansvar, en avgjørende rolle i å revitalisere det opprinnelige innholdet av Buddhas lære.
Lukk meny